Pocahontas!

Du tror du eier jorden som du trår på... og døde ting du tar i kongens navn, men jeg vet at hvert tre og hvert et vesen... har et liv, har en mening, er til gang. Greit, så er dette en gammel Disneyfilm fra 1995. None the less, inspirert av Avatar drar jeg frem klassikeren!

Handlingen er de fleste kjent med. Basert løst på den tvetydige historien fra John Smith, en av mange Amerikafarere på tidlig 1600tallet i Virginia. De hvite kommmer for å hente sin målbare verdier, gullet, fra et land som ikke er deres. For å få gullet må de ville (Pocahontas m/venner) drepes. "Vi tar en indianer, vi dreper gjerne ti". Midt i dette oppstår en kjæleikshistorie mellom historiens hovedpersoner Pocahontas, datteren av høvdingen og John Smith, favorittarbeideren til kapteinen. Filmen er fin og det er Disney vi ser på. Trærne synger, dyrene er våre venner og musikken er herlig. Vil gjerne dele litt Skorgan her

Resten av historien kan vi MEN VENT

Ser bra idyllisk ut hva? Hvor idyllisk syns du det er når jeg leser at John Smith var i slutten av tredveårene mens Pocahontas blir beskrevet som "a child of tenne years old". Mer nøyaktig var hun 12. Jadda. Er ikke bare i det tjueførsteårhundre at menn reiser til andre land for å få koner! Neida, faktisk så ble aldri Pocahontas gift med John Smith, men med John Rolfe, en annen random. Hun ble fanget og sendt til England hvor hun døde av lungebetennelse. "Pocahontas's feelings about Rolfe and the marriage are unknown." Good times

Inception

Christopher Nolan, mannen som ga oss Batman Begins, The Dark Knight og ikke minst Memento er tilbake med en uforglemmelig actionfilm ved navnet Inception. Etter å ha sett trailern var det en tank som slo meg: likner ikke dette veldig på Vanilla Sky? "What is any life if not the pursuit of a dream?" Veeeel, ikke helt. Det Vanilla Sky mangler i rå, saftig action har Inception. Faktisk er Inception på mange måter en krysning mellom Vanilla Sky og Wachowskibrødrenes The Matrix. Grensene mellom virkeligheter og drømmer viskes i alle tre filmer ut og får oss til å bli forvirret samtidig som vi skriker etter mer. I hvert fall for min del.

Enda en avslappende dag på jobben? Ja ikke helt når du slåss deg gjennom snøstormer og fallende skyskraper i tre virkeligheter samtidig. På utsiden ser du avslappet og fin ut. Til du dør. 

Vi møter Leonardo DiCaprio som arkitekten Dom Cobb med en noe tvilsom bakgrunn. Var det en jobb som gikk mer galt enn andre? Krysset han grensen i yrket som så vidt har lover og regler? Hvor er hans barn?  Hans kone? Hvorfor i all verden kan han ikke dra hjem?

Tiden er : en gang i fremtiden, og teknologien har gjort det mulig å fysisk gå inn i drømmene og underbevisstheten til andre. Her stjeler Cobb og hans medarbeidere ideer og tjener nok greit på det. Men så kommer tvisten. Hva om man ikke lenger skal stjele og sniktitte, men innplante(ganske sikker på at det ikke er et ord), in lack of a better word: Inception. Med den styrtrike Saito, spilt av Ken Watanabe, som investor får Cobb et tilbud han ikke kan si nei til. Han skal plante en idè inn i scarwcrowskuespilleren Cillian Murphy underbevissthet som vil gjøre at han løse opp sitt fars imperium til fordel for den griske Saito. For å få gjort dette må Cobb ha hjelp av et ubesudlet sinn, og med hjelp av godeste Michael Cain som sin far, får han tak i alles Juno-favoritt; Ellen Page. 

Flere ganger tok jeg meg selv i å tenke: Hvordan får de til det her? Jeg vet vi er kommet langt med teknologi og alt slik, men dette var så vakkert utført at det rett og slett gjorde meg paff. Byer som bygges på en tanke og som kan totalforandres på tre sekunder eller vare i femti år. Verdener uten tyngdekraft og immunforsvar som likner mistenkelig mye på Mr Smiths følge fra Matrix. Her er det ingen rød eller blå pille å velge mellom, her glir virkelighet og drøm ulovlig inn i hverandre. En spennende film som flere ganger gir meg hakeslipp av spennende arkitektur. 

Om du er ute etter en nyskapende actionfilm som også gir deg noe pent og se på samt noen spennende tanker er Inception et godt valg. Skuespillerne gjør en flott jobb og det er godt og se Ellen gjøre en seriøs og stabil figur som Adriadne... til tross for at det fint kan skjule seg mer bak dette sinnet. 

Ps: Ser ut som om Inception er gjort før? (http://www.liveforfilms.com/2010/08/03/donald-duck-did-inception-years-ago/)

The Princess and the Frog

Ah, endelig er gode gamle 2D tegnefilmer tilbake. Vel, i hvert fall for denne gangen. Det er lenge siden vi har sett klassisk 2d tegnefilm fra Disney. Den siste verdige 2D-filmen var vel Ringeren av Notre Dame som (sjokkerende nok) kom ut for 14 år siden. (Bare å skrive det gjør at jeg føler meg ti år eldre enn jeg er...)

Prinsessen og frosken baserer seg på det klassiske eventyret om prinsessen som finner sin prins når hun kysser den rette . Forskjellen er at denne filmen har en tvist. En tvist hvor heller det motsatte skjer og vi sitter igjen med to grønne små. Litt stusselig, men desto mer morro. Ut bærer det på en tur langs elvebredden i New Orleans hvor vi møter den jazzelskende alligatoren Louis, den skumle Dr. Facilier og vodoodamen Mama Odie som ser ut til å ha et litt for nært forhold til slangene sine...

Quotes fra overtalelsesfasen:

Frosken: Oh, but you must kiss me. Look, besides being unbelievably handsome, I come from a fabulously wealthy family. Surely, I can offer you some reward or a wish that I could grant, perhaps? 
Tiana: [tvilende] Just one kiss? 
Frosken: Just one. Unless you beg for more [væter leppene] Fnis!

Greit, så er det en relativ straight foreward film hvor ingenting overrasker deg noe særlig, og det er tydelig at Disney ikke var ute etter å ta noen flere sjangser enn å lage hovedkarakteren farget. Når det er sagt er dette samtidig en søt historie for de som har savnet nettopp disse gamle, ikke-3danimasjonsøpplet som vi har fått servert den siste tiden.

Favorittkarakter?

La meg ikke lure noen, karakterene er fine og flotte og "Prinsesse" Tiana er like prikkfri som de fleste Disneyheltinnene skal være. Men som alltid har Disney noen ekstra sjarmerende karakterer, og den virkelige sjarmklumpen i denne historien er uten tvil denne råtne tassen.

Enjoy! 

(Bare ikke forvent deg noe banebrytende og fantastisk som Aladdin, Løvenes Konge og Skjønnheten og udyret)

(Bonus!! Som de norske stemmene får du mannestemmen over alle mannestemmer (i Norge) Paul Åge Johannessen)

DogTooth

Jeg ser altfor lite Gresk film. For å være ærlig kan jeg ikke huske å ha sett noen før. Det jeg har sett er filmer satt til sjarmerende Hellas. Jeg husker 2008s Meryl Streep i Mamma Mia og hvordan jeg  led meg gjennom My Big Fat Greek Wedding. Faktisk husker jeg så lite av den filmen (heldigvis) at jeg er usikker på om noe av handlingen i det hele tatt befant seg i Hellas. 

Men nå har vi i hvert fall DogTooth, eller Hundetann på godt norsk. En relativt fucked film av regissøren Yorgos Lanthimos (som ikke ser et snev gresk ut). Filmen vant prisen Un Certain Regard under filmfestivalen i Cannes 2009.  Denne prisen gis jo stort sett filmer som er merkelige på en eller annen måte, så da har vi en annelse om hva vi kan forvente.

Vi møter den lykkelige familien på fem som har sitt eget ordforråd der fitte er synonymt med lysekronen på Stortinget og katten er et morderisk vesen som må drepes med hagesaks. Lover bra, hva? Dessverre føler jeg traileren lover mer enn den leverer. Javisst er den forskrudd og mørk, men midt i kaoset mellom fantasi og virkelighet mister jeg litt grepet om filmen. Den forteller en historie Fritzl kunne basert sin kjeller på, meeeeen hvor man faller for tidlig av toget. Det er ikke noe å si på skuespillernes prestasjoner; de er unge, dyktige og troverdige. Om man skal plukke på hva det kan være som trakk det ned så må det være den døde kameraføringen. Ja, det skal sikkert simulere hvordan det foregår for personene vi møter; hjernevaskede og relativt ensidige, men alt i alt gjør det filmen litt...treg.

Søstrene fra the shining? Neida, men enda mer creepy.

Se den for å se noe annerledes! Alltid gøy å se hvordan barneoppdragelse kan gå skikkelig til helvete. Om du ikke liker noe ved filmen vil i hvert fall dansesekvensen til døtrene gjøre de 94 minuttene verdt å se. 

Leon

Nå skal det sies at dette er en film de aller fleste har hørt om. Men svært ofte blir det jo nettopp slik, at filmer man hører masse om blir liksom bare liggende der. Man titter bort på den av og til, og når folk prater om den sier man "jaja, den har jeg på DVD faktisk", men det faktum at man aldri har sett den nevner man ikke. Sånn har jeg det ofte. Akkurat nå tenker jeg på Leon. Den franske "vaskeren".

Tok mot og så den i går. Den var herlig! Natalie Portman serverer one linere som svært få 12åringer kan (men så er hun jo også Padmé). Tror nok flickan fra Kick Ass har fått litt inspirasjon her. Bare litt, for Natalie er far more åsåm.

Digge quotes fra filmen:

Natalie blir spurt om faren sin og svarer "He's not my father. He's my lover".

"I don't give a shit about sleeping, Leon. I want love, or death. That's it."



(Har heller aldri sett hele Stanley Kubricks 2001: a space odyssey. Akkurat den tror jeg blir spart i noen år til)